Knut Nærum og Karstein Volle: Muffens
I en verden rett ved siden av vår: Tegneserier er forbudt. En mann nekter å legge ned pennen. Dette er hans historie. Og hans historier.
Knut Nærum (f. 1961) og Karstein Volle (f. 1976) har laget en kjærlighetserklæring til tegneserier og sjangerdiktning. Lykkelige slutter er ikke garantert. Blod og populærkulturelle referanser forekommer. For voksne.
Boka utkommer samtidig på finsk, på Like Kustannus.
120 sider i farger. Innbundet, trådsydd i rygg.
_______________________
Spenning. Knut Nærum og Karstein Volles tegnede fortellinger fornyer gamle sjangre og tilfører ny nerve. Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
NYE, ISKALDE GRØSS
Skal du lese spenningslitteratur i påsken, kan den like gjerne være i tegneserieform. «Muffens» av Knut Nærum og Karstein Valle er herlig nostalgisk og moderne på samme tid.
«Muffens» består av seks adskilte fortellinger, sydd sammen med en kafkask metafortelling om en tegneserieskaper. Fortellingene er i hver sin sjanger, fra edwardiansk parapsykologisk krim til dystopisk fremtidsthriller fra Hollywood. Her er et undersjøisk fengsel som også fungerer som forskningsanstalt for et ikke nærmere beskrevet monster, vi møter spiritister i New York som påkaller mørkets makter. Og i en herlig variant av amerikansk proto- superheltfortelling møter vi en maskert hevner i mellomkrigstidens Norge som viser seg å ha tilknytning til Quisling.
Referansebonanza
Fortellingene er korte, men til tider litt rørete fortalt. Serieskaperne satser alt på at leserne tar så mange referanser at de kan fylle i alle hull, følge med på alle krumspring. Noen av fortellingene er plotdrevne etter konvensjonene til de amerikanske 50-tallstegneseriene som ble utgitt i Norge på 90-tallet under vignetten «Iskalde grøss». For eksempel «Blomsten under støvelen» der jeg-personen blir dratt med på et teaterstykke «ingen har sett maken til». Skuespillet utvikler seg i enormt voldelig retning, og kulminerer i publikumsdeltagelse av akkurat passe skrekkinngytende karakter.
Andre fortellinger er mer dvelende, som de mest litterære fortellingene i det franske bladet «Metal Hurlant». Fortellingen «Stå opp» handler om en standup-komiker som skal kurse forstadsungdom i å være morsom. Hans protesjeer blir berømte og konforme, selv blir han mer og mer politisk og regelrett terrorist. At historien slutter med at hovedpersonen klarer seg godt allikevel er en type beksvart pessimisme man kan kjenne fra Nærums tidligere tegneserier, selv om dette ofte kamufleres med en kald, humoristisk tone.
Sydd sammen
Mens hovedfortellingene er fortalt i hver sin distinkte, fargemettede stil, er rammefortellingen i sort/hvitt, med nesten arkitektaktige, rene streker. Denne utspiller seg i en fremtidig, parallell virkelighet med mange av de (nyttige og høyt elskede) klisjeene fra fremtidsdystopiene, fra «1984» til «Clockwork Orange» og «Idiocracy». Det er noe rørende gammeldags at denne fortellingen handler om å tegne tegneserier, i et univers der tegneserier ikke fremstilles som irrelevant, men som farlig subversivt. Forestillingen om tegneserier som farlige er nydelig retro, men også den narsissistiske gleden over å tegne en som tegner tegneserier.
Den type sjangerfortellinger man finner i «Muffens» finner man i dag nesten bare i pastisjer, som i Woody Allens 70-tallsklassiker «Side Effects», Ethan Coens «Gates of Eden» og novellesamlingene «Astonishing Stories» og «Thrilling Tales» fra forlaget McSweeney’s. Nærum og Volle har prestert å tilføre nok av ny nerve til at dette ikke bare er en formøvelse, men en fornøyelse.
_________
Fra NRK.no:
«Muffens» er en overraskende og rå hyllest til tegneseriemediet fra to av Norges mest markante tegneserieskapere, Knut Nærum og Karstein Volle.
Volle og Nærum slår seg løs med en kjærlighetserklæring til tegneserieformatet!
Manusforfatter Knut Nærum er ikke bare han tørrvittige som ingen trodde kom til å slutte i Nytt på nytt. Denne gang kjenner jeg igjen hans effektive fortellervalg fra tidligere tegneserieprosjekter, for eksempel satireføljetongen «Rita Bloid».
Karstein Volle er kjent for mange for sin særegne «Fakta fra verden», som egentlig ser mer ut som bruksanvisninger eller lærebokskjemaer enn en gjennomsnittlig, handlingsdrevet tegneserie. I «Muffens» slår Volle seg løs med det motsatte: fortettet handling og drivende karakterer i effektfulle stilvariasjoner.
Røffe kontraster og energi i primærfarger
I en parallellverden er tegneserier forbudt. I svart-hvite streker uten skygger møter vi en mann som starter å opponere mot forbudet. Det eskalerer relativt raskt. Den svart–hvite rammehistorien avbrytes av delhistoriene som denne mannen sprer under myndighetenes radar.
De seks delhistoriene bryter alle inn i farger og skiller seg fra hverandre i utseende. Den første delhistorien er for eksempel i illevarslende rødt kontemplert kun med en vagere gråblå, i ekspresjonistiske linjer. Den finner sted rundt og på en utrolig teaterscene, der den urovekkende tonen tiltar i styrke. Den neste er en rynkete, overraskende vri på en typisk klasse-reunion i ei norsk bygd.
Alle delhistoriene har hvert sitt uttrykk, fra det dust fargelagte til intense graffiti-inspirerte kjekkaserier, til røffe kontraster og energi i primærfarger. Han følger vel dessuten opp en svart tråd her fra boka si «Karstein Volles skjebner», som var full av død.
Kultkrydderier
Enkelte sider ved miljøene vi tas med inn i er til å kjenne igjen fra vår egen verden. Enkelte elementer er helt urealistiske, men kan minne om sider ved vårt samfunn. Eksempler: Vold i underholdning. Overvåking. Lengselen etter en superhelt-skikkelse som skal komme og ordne opp.
Henger du med? Jeg håper det, for det er verdt det.
Og det er enklere å lese «Muffens» som tegneserie, enn å oppsummere den i ren tekst. Så allerede der har Karstein Volle og Knut Nærum vunnet: «Muffens» skal være laget som en kjærlighetserklæring til tegneserieformatet. La meg legge til at den krydres godt med dryss både fra kultserier og –filmer.
Margenes magi
«Muffens» er en oppvisning i novelle–øvelsen over alle, for hver historie ser ut til å avsluttes med at de spør hverandre: Hvor fiffig kan vi gjøre den overraskende vendinga?
Nærum er dessuten blant dem som tyner margene for all den magi han kan: Det som skjer, men ikke vises, og tvinger leseren til å delta. Han presser det vel godt, og det krever leserens oppmerksomhet. Men med en dramatisk tegner som Volle holder det hele veien.
Min favoritthistorie er den som nøster opp historien om Oslos skurkenedkjemper fra 1930-tallet, den hardtslående «Knyttneven». Her ligger lag av koloritt fra både ekte gatekamper og klassiske tegneserier – og en bitteliten assosiasjon til nyere serier som problematiserer vigilanten som helt («Watchmen» m.fl).
Dessverre blir den mer aktuell enn man bør ønske seg i disse Sons of Odin–tider, selv om den først og fremst er leken, med hopp i tid, fantasirike miljøer og et spesielt far–datter–forhold.
Det aller meste i denne spesielle boka er lekent og morsomt, faktisk. Og nesten hele tida også ganske ubehagelig. Nærum og Volle lykkes godt når de øser på med innfall samtidig som de holder stram struktur.
Anmeldelse, Serienett:
http://www.serienett.no/article/2188/den-forfulgte-forteller
"det som får boka til å bli noe helt for seg selv, er hvordan tegnerens egne historier også blir en del av fortellingen. Disse er mørke og skumle og speiler samtidig på en svært snedig måte det skrekksamfunnet tegneren lever i. ... Nærum mesker seg i populærkulturelle referanser og settinger i denne boka, men han klarer å lage sin en egen vri på temaene, slik at det ikke føles som noe man har lest før. ... så skrekkinngytende og god at den fortsatt trygt kan anbefales som påskelektyre. Nærum har skapt et plott som er smart og dagsaktuelt post-Charlie Hebdo. Som enhver vellykket sci-fi historie sier boka noe om samtiden vår, om farene ved økt overvåking og innskrenkede friheter.
Samtidig er det lenge siden jeg har lest en så positivt ubehagelig norsk tegneserie, hvor volden aldri føles spekulativ, men som en helt selvfølgelig del av et skrekkregime. Og det er dessverre veldig lite science fiction over akkurat det." TERNINGKAST 5, Erle Marie Sørheim, Dagbladet
