Lars Fiske: Matjemania
Matjemainia inneholder kapitlene «Matje – debutanten» og «Matje – ismen», fra 1996 og 2000, og det nye avsluttende kapitlet «Matje – guruen».
Matje opplever å få debutere med sin første diktsamling etter en lang og krevende kreativ prosess der han møter både venner og fiender. Senere blir Matje noe motvillig utpekt til talsmann for en ny retning innen litteraturen og kunsten: nullismen. Kombinasjonen av de morsomme historiene, Matjes fabelaktige poesi og Fiskes markante grafiske uttrykk gjør historien om Matje til noe av det mest unike i norsk tegneserie.
Matje – deutanten fikk GULL TEGNESERIER Visuelt 1997.
"Matje-Debutanten er det mest fascinerende stykke panelkunst jeg kan huske å ha sett på norsk." ... "Lars Fiske har med Matje-debutanten levert en melankolsk, ekspressiv perle fra det moderne Norges åndsliv." Terje Thorsen, BEAT, 1997"Sjelden har noen tatt litterære "wannabees" med buksene så langt nede." Nazneen Kahn, Aftenposten, 1997
"Matje -Ismen ... Kvalitet så det holder."
Henning Wisth, Adresseavisen, 2000
«Hører hjemme blant klassikerne ... Fortellingen om Matje er en grotesk
urban saga om et plaget og sutrete poesigeni, som aldri får fred verken
fra egne ambisjoner eller skokken av fordrukne dilettanter. Matje skyr ingen fornedrelser i sin selvhøytidelige jakt på
inspirasjon, mens 90-tallstypiske mediefriker og konseptualister kaster
seg over ham som en mulig gallionsfigur for sine håpløst vidløftige
prosjekter. Resultatet er en rammende satire både over dem som hever seg
selv over tidsånden og alle som panisk forsøker å være en del av den. Brodden forsterkes av Fiskes kubistiske tegninger, som sjokklader
hver lille handling med humor. Historien pendler mellom overflatiske
fester og selvpåført ensomhet i en virvelvind av fyll, sex og bisarre
gjemmesteder.
Blant de mange fornøyelige detaljene er også poesien selv, absurde
dikt som skyter uttrykksfullt ut av munner og skrivemaskiner, mer enn
bra nok til at vi kjøper historien om Matjes suksess. Kapittelet «guruen» tar idoliseringen til nye høyder og Matje til nye
dybder. Han har resignert som dikter og er godt i gang med å drikke seg
til døde, da spøkelser fra fortida plutselig tvinger ham tilbake til
hjembygda, som dens store sønn. Matje får bittert erfare at man slett ikke får «gå til grunne i fred uten at livet må passere i revy først». Hvis dette virkelig er slutten, er boka blitt en verdig bauta over
norske tegneseriers store poet. Men Matje er ikke død, og om enda ti år
kommer vi til å trenge ham mer enn noensinne."
Dagbladet
«... det er Matjemania som er det virkelige høydepunktet i karrieren hans, og hvor han får gå amok med illustrasjoner som ikke ligner noe annet. (...) Fiske gjør narr av diktertilværelsen. samtidig som han tegner den opp med en kjærlighet som ligger et sted mellom Ragnar Hovlands «Sveve over vatna» og Charles Bukowski.» 6 på terningen, Bergens Tidende
Rights sold to: Slovenia
