Anna Fiske: Havet. Deg jeg alltid kommer tilbake til
Anna Fiske: Havet. Deg jeg alltid kommer tilbake til
Mange av oss har et sted som er vårt, kanskje det bare er i tankene, og vi kan tenke oss dit, eller også er det et sted som, når vi kommer dit, vi bare kan være. For Anna Fiske er det havet, havet i Skåne. I denne erindringsboken kretser hun i tekst og tegning rundt landskapet i barndommens Skåne, havet, og moren, som hun tar farvel med.
Dette er Anna Fiskes tredje bok for voksne, en selvbiografisk billedbok der Fiske fortsetter å fortelle historien om sitt liv, som hun gjorde i «Trær jeg har møtt» fra 2017, som er innkjøpt til samlingen og utstilt hos Nasjonalmuseet. I disse bildebøkens samspill mellom erindringer i tegninger og poetiske tekster, har Anna Fiske skapt sin egen sjanger.
Boka er trådsydd i ryggen, innbundet. Trykt på kvalitetspapir i offsettrykk. 144 sider i farger. Format: 288 mm x 202 mm
«NÅDELØST VAKKERT
Etter snart 25 år og tre ganger så mange utgivelser må svenske Anna Fiske (58) regnes som en norsk nasjonalskatt. Hun er best kjent for sine tallrike utgivelser for barn, men har også en rik katalog med tegneserier og billedbøker for voksne bak seg.
«Havet: Deg jeg alltid kommer tilbake til» tilhører de sistnevnte, og den tar sømløst opp tråden etter den nydelige «Trær jeg har møtt» (2017). Den var en poetisk og lun familiebiografi, fortalt gjennom løvene, trestammene og trekronene Fiske bokstavelig talt har lent seg på og klatret i gjennom livet. «Havet» er enda mer treffsikker enn forgjengeren, fordi fortellingen konsentrerer seg om Fiskes forhold til sin avdøde mor, fortalt gjennom deres felles kjærlighet til havet i Skåne.
Det blir en nådeløst vakker sorgmeditasjon»
Øyvind Holen, Dagens Næringsliv
"en illustrert bok for voksne (men som visuell opplevelse er den fin for alle), og handler om jegets forhold til havet og moren. Symbolikken hav og moderskap/ symbiose/adskillelse fungerer fint i denne såre fortellingen, der sort og blå skrift følger litt forskjellige tematiske linjer. Den sorte omhandler havet og dets skapninger, den blå er minnebilder fra barndommen. Som alltid er Fiske også humoristisk (hovedpersonen er feks en elskelig elg, måtte grunne litt over dette valget, haha!), og nettopp det gjør den gjennomgående sorgfølelsen mer berørende for leseren. For den lille og etterhvert voksne fortelleren når ikke helt frem til moren. Hun har nærmest en følelse av å være i veien. Som voksen kjenner hun på mørket i seg. Men havet er tryggheten, beskyttelse og glede. Kjenner meg igjen i dette! Det skjøre og fine visuelle uttrykket i boka - sort penn og akvarell - balanserer som teksten mellom det lettbente og tyngre, morsomme og triste/ mørke. En visuell glede! og fint om hav, vemod, tilknytning og et eget sted."
MayaTroberg Djuve, Sans for bok
«… om det å vekse opp, få barn og gje slipp på si eiga mor. Og om det store havet. … viser korleis havet står som ei trygg, stabil hamn gjennom livets ulike fasar medan relasjonane rundt forandrar seg. … barndommen. Ei tid da verda er stor og uoversiktleg samstundes som dei minste detaljar er altoppslukande. Det finst ei heil verd i det vesle sniglehuset for eit fantasirikt barn. Men dette er ikkje ei blåaugd og sukkersøt historie. Vesenet i badedrakt er eit følsamt individ med vidopne, nyfikne auge som tek verda innover seg.
I hennar private sfære tuslar ho åleine på stranda, kviler på ei sanddyne, oppslukt og i eitt med omgjevnadane. Det er ein einsam skikkelse me følger gjennom boka. Eller kanskje ikkje einsam, berre åleine?
… I Fiske sine teikningar fell det naturleg at ei fjør er like stor som eg-personen, og naturen får spela ei stor rolle i vesenet sitt liv, og i boka. …. ei bok om lausriving og ei mor som sender barnet sitt ut i verda med hjelpsame, små dytt. Det trygge fostervatnet til mor vert erstatta av havet som omgir ho med ro og trøyst. Havet avviser ikkje.
… Tekstane tek ikkje stor plass i boka, men dei poetiske skildringane tilfører mykje og minner tidvis om Knausgård med sine naturobservasjonar som kan knytast til noko meir eksistensielt….
Boka er ei kjærleikserklæring til havet. Relasjonen med havet er enkel og uproblematisk medan relasjonen til familien er meir komplisert, sår og foranderleg. Ho etterlet ei kjensle av at menneskje er litt åleine i livet, uansett kva flokk ein er omgitt med, og at det tryggaste er naturen rundt. Lesaren får ingen forklaring på kvifor Fiske har gevir og hale, men kanskje symboliserer det ei kjensle av å vera annleis. Det kan og symbolisera ei kjensle av å vera djupt knytta til naturen og dyra.
Havet, deg jeg alltid kommer tilbake til er ei intim skildring av den naturlege lausrivinga som må kome mellom barn og mor på eit tidspunkt og ei fortelling som stadfestar at ein kanskje aldri kan lukkast fullstendig som forelder. Nokon sår vil alltid oppstå.»
Åsa Osmundsen Opedal, Numer
