Christopher Nielsen: Weltschmerz 10A
"... en så sjenerøs gave til leserne ... Selvskreven under juletrærne!"
Jon Rognlien, Dagbladet, Terningkast 6
«De mest oppviglerske og fandenivoldske tegneseriene lages av menn i femtiårene.
I den første av to selverklærte comeback-utgivelser minner Christopher Nielsen oss på at tegneserier er langt mer enn grafiske romaner. Ære være ham for det.
...Disse 23 fortellingene, vignettene, tablåene, manifestene og prosafortellingene spriker i alle retninger, men tråkles sammen med utforskertrang, overskudd og en helhjertet omfavnelse av tegneseriemediets historiske outsiderstatus. … morsomste innslag er imidlertid Blind Drunk, en serie vignetter om en ufordragelig blind alkoholiker, hvor Nielsen skaper komikk, dramatikk og minneverdige karakterportretter kun ved hjelp av helgrå ruter og sin unike begavelse for dialog …
Det som gjør dette til fengslende lesning er nemlig ikke bare Nielsens karakteristiske strek og vidd, men også hans overbevisning om at det å se en kunstner teste ut ulike ideer og innfallsvinkler har verdi i seg selv.
Det nærmeste det norske tegneserieåret 2021 kommer Weltschmerz #10A er Bjarne Melgaards skisseblokktegneserie A Whore Without a Client, som ble utgitt som Gateavisa #200. Det er betegnende for stoda på det hjemlige tegneseriefeltet i dag at de mest oppviglerske, fandenivoldske og motstrøms utgivelsene er utgitt av menn i femtiårene. Den ene av disse er en av våre fremste samtidskunstnere, den andre en tegneserieskaper som har gjort mer enn noen annen nordmann for å legitimere tegneserier som kunst. Dette nye nummeret av Weltschmerz er en betimelig påminnelse om at Nielsen ikke oppnådde dette ved å etterape andre kunstuttrykk, men ved å lage tegneserier av såpass høy kvalitet at allmennheten til slutt ikke hadde noe annet valg enn å anerkjenne dem.»
Aksel Kielland, Morgenbladet
«Weltschmerz # 10 A er en broket forsamling historier om folk som forsøker å passe inn, eller som blir fanget i dragsuget av livet når det raser forbi. Vi vil jo alle finne en knagg å henge livene våre på, enten vi satser på rus, fascisme eller livet som småbarnsforeldre. Men dette er også en ektefølt hyllest av kjøttet – den fordreide, fremmedgjorte menneskekroppen som disser, surkler, lukter og svetter.
Smerten i sjelen
Forfatteren Jean Paul brukte uttrykket weltschmerz – verdenssmerte – for å beskrive følelsen man får når man innser at den fysiske virkeligheten aldri kan tilfredsstille ens sjelelige behov. Som sine forgjengere er Weltschmerz # 10 A fylt til randen av utilstrekkelige, verdiløse kvinner og menn som på hvert sitt sisyfosiske vis prøver å takle denne følelsen, men undertonen er kanskje hakket sårere denne gangen. Kapitlene Utdrikningslaget og Jeg: Den usynlige mannen handler på hvert sitt vis om å drive med strømmen, og stiller oss ansikt til ansikt med vår egen (u)frivillige flyt. Som om vi alle bare er noen få, dårlige avgjørelser unna å bli influensere/selgere, hele gjengen.
Nielsen er i sitt ess når han kødder med tegneseriemediet selv, som i Blind Drunk, Skikkelig familievennlig tegneserie med Ballaen og Ballato, Point of View og Skyggen, disse historiene som tilsynelatende går og går og ikke helt vet hvilken dør de skal til. Men som kjent er det ikke reisemålet i seg selv som er hovedpoenget med å dra på tur. Nielsen har alltid kledd denne uforutsigbarheten best: Det er kanskje mer behagelig å lese strengere regisserte historier enn dette, men på den andre siden er det her Nielsens medmenneskelighet skinner sterkest.
Flaks det bare er en tegneserie!
Å anmelde Christopher Nielsens Weltschmerz-utgivelser er som å skulle bedømme kjøttkvaliteten i en ironisk pølsespisekonkurranse. En liten gruppe feinschmeckere vil kanskje synes at du har en kul innfallsvinkel, men dere har alle gått glipp av det som egentlig er poenget. Tegneserieskaperen, kunstneren, forfatteren, dramatikeren og konseptualisten Christopher Nielsen skriver og tegner som han alltid har gjort. Det er ikke noe som har endret seg siden sist i Weltschmerz # 10 A. Men vi lesere har endret oss – før heiet vi fra sidelinjen, men nå har vi i varierende grad blitt til dem som står i skuddlinjen når Nielsen skyter fra hoften. Flaks det bare er en tegneserie, ikke sant?
Verdenssmerte, ja. Jeg husker en gang jeg så Valentourettes i Bergen, på en av de første turnejobbene deres etter den fantastiske konserten på Stavanger pønkrockfestival i 2003. Vokalist Vidar Rugset myste ut mot det tettpakkede lokalet og spurte retorisk: «Er det noen som føler seg vellykka her i kveld?», hvorpå en guttegjeng med oppbrettede skjortekrager jublet «JAAAA» og kastet øl på bandet. Weltschmerz # 10 A gir meg litt den samme følelsen som det, men samtidig ser den leseren i øynene og sier: «Vi fikser dette. Sammen.»
Lik og del!»
Petter Lønningen, Empirix
"Christopher Nielsen er sitt eget univers, og denne utgaven av Weltschmerz vil ikke skuffe mange av hans faste lesere vil ikke skuffe mange av hans faste leser. Moderne poetisk storbyangst med med surrealistiske undertoner. Den beste historien kommer til slutt, og er en moderne Robin Hood-vri om en desperat mann som oppdager at det å være usynlig gir uante muligheter.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisa
