Vanessa Baird: I get along without you very well SIGNERT!

"Kvinnen vi følger i I get along without you very well er blitt alene. Nå er hjemmet ikke lenger en borg der hun opptrer som familiens beskytter, huset er blitt en uhumsk dødspåminnelse.  ... Baird er blant Norges mest anerkjente – og rett og slett beste – billedkunstnere i sin generasjon. ... På et av oppslagene ligger hovedpersonen alene i sengen med mobiltelefonen løftet i hånden, ansiktet blått opplyst og forvandlet til et kranie, et skjelett. Av denne ensomheten inn til beinet, skaper Baird et bevegende, foruroligende og iblant også makabert morsomt stemningsportrett. ... I et mennesketomt hus ser vi en kvinneskikkelse lese, vaske og sitte på sengen, mens løsøret omkring henne etter hvert kokmmer til live. Hver en pute, dyne og tallerken får misfornøyde, truende fjes, og snart hopper madrassen ut av sengen mens biller kravler over dynen. Under den ligger det gjerne en blodig, lemlestet kropp.

        Man følger ingen stringent fortelling, men etter hvert flytter marerittet som oppstår i huset seg. Plutselig ligger de mange blodige kroppene ikke under borgerlig foldede sengeklær. men ute på det som ser ut som slagmarker, omgitt av flamer og røyk, nedbrente trær og ruiner.  Det er som om krigen i Ukraina (eller nå også Palestina) slår inn i forestillingsverdenen, hovedpersonen går omkring blant døde kropper, veltede hus og tomme barnevogner, hun bærer et menneske i armene sine. 

        Krigens inntreden i den personlige historien blir ikke spekulativ, for slik er jo våre redsler når vi sitter i en seng alene. De begrenser seg ikke til det som faktisk kan nå oss. ... Baird har noe av råskapen til en maler som Egon Schiele, eller selvfølgelig – antagelig mer enn noen – Edvard Munch. Det er ikke vanskelig å spore eventyrmotivene i hennes verk, og hun var tidlig ute med å bruke det groteske som en form for feministisk strategi. Blant det levende løsøret i årets utgivelse er forkleet hovedpersonen hele tiden går kledd i, utstyrt med et ilskt ansikt. Omsorgsrollens mange fjes er ikke hovedpoenget, men denne tematikken er alltid til stede hos Baird.  ... Det sjelestemmende i Bairds bilder ligger kanskje nettopp i dette store spennet. Bildene hennes beveger seg fra fortørnelse til bedrøvelse, fra detaljerte, fylte motiver med glorete fargebruk, til mer utflytende, skumringsbløte skisser som bare tar en liten del av boksiden. Jo, gløden i Bairds kunst springer ut av hennes evne til å være dramatisk, men hun vet å porsjonere voldsomhet. Arbeidene hennes er brutale uten å komme på kant med det menneskelige."

"Begge blldeforløpene handler om forholdet til mennesker som ikke lenger er der, enten de er barn eller mødre, og hva som skjer med den som blir forlatt ... Bairds skildring av kvinneliv og smerten og aldringen de innebærer, ligner ingen annens. Med sine mønstrede tapeter, gardiner og sengeklær, sine dramatiske peiser og sine gammelmodige kjennetegn er de fargesprakende interiørbildene hennes i det hele tatt umiddelbart gjenkjennelige. Det samme er det eksistensielle trykket de rommer." 

"Ny standard fra Vanessa Baird ...I frekke og fabelaktige Vanessa Bairds nye bok I get along without you very well (No Comprendo Press)  ...  blir man sittende med et inntrykk av å ha opplevd et liv og en tilstand.  ... en av landets aller fremste billedkunstnere ... ekstra fin i krem-deilig papir utgitt av landets flinkeste visuelle forlag No Comprendo Press, og kunsten hennes– akvarellene – har gjerne en narrativ skittenpoetisk linje som gjør seg ekstra godt i bokformatet. Nå er hun klar med sin femte utgivelser "I get along without you very well" for No Comprendo, på underlabelet Brunt Hull. Boken består av to selvbiografiske og beslektede bildesuiter, titulert "I get along without you very well" og "Maureen flytter". Med ubarmhjertighet setter hun blikket mot sin egen eksistens, igjen, men denne gang med et ekstra element av sårhet og vemod oppi alt det burleske, groteske og eventyraktige. Livet hjemme sammen med mor er hyppig omtalt i hennes kunstnerskap og i offentligheten, men nå er moren sendt på pleiehjem, noe vi ser den uunngåelige opptakten til. I tillegg har Bairds tre barn flyttet ut, noe som etterlater seg svært skremmende tomrom, det er som om de forlatte putene glefser mot henne, og oss, som tar del i det som lesere og tilskuere. Denne ensomhetsfølelsen, og den fryktelige vissheten om at vi kommer til å miste hverandre en gang uansett, gnis ned på boksidene med rystende effekt. Bildene er sterke enkeltvis, men følelsene skyller over en når man leser disse bildene som en historie. Det er også noe vemodig og vakkert i det heslige, som det ofter er med Vanessa Baird."